Eksperttips: NIKKOR-objektivet jeg bruker mest

NIKKOR-objektivet jeg bruker mest
Hvorfor jeg foretrekker AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR

Tekst og bilder av Vincent Versace.

 

«Vi har kunst for ikke å omkomme av sannhet»

– Friedrich Nietzsche

© Vincent Versace

D750, AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR, 1 sekund, f/11, ISO 500, blenderprioritert, matrisemåling. Objektiv ved 48 mm

© Vincent Versace

D750, AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR, 1/10 sekund, f/4.8, ISO 200, blenderprioritert, matrisemåling. Objektiv ved 62 mm

© Vincent Versace

D750, AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR, ¼ sekund, f/32, ISO 100, blenderprioritert, sentrumsdominert lysmåling. Objektiv ved 78 mm

Reis med lite utstyr

Enhver kunstner har et instrument. Et instrument som kunstneren kanaliserer sin kreativitet gjennom – fra musikerens fysiske instrument til mer metaforaktige tilfeller, som maleren som bruker pensel og lerret, eller dansere som uttrykker sin kreativitet gjennom kroppen.

For en fotograf er det kameraet og objektivet. Objektivet er penselen, kameraets bildebrikke er lerretet, filen er partituret, og det endelige bildet er symfonien.

Hvis jeg måtte velge det ene elementet som i størst grad har definert det karakteristiske ved mine fotografier, så er det objektivene jeg bruker. Jeg eier flere objektiver enn en liten kamerabutikk. Det vanligste spørsmålet jeg får, er ikke hvorfor jeg valgte å avbilde noe på den eller den måten, men hvilket kamera, objektiv og f-tall jeg brukte. Svaret er: Mitt foretrukne kamera er et Nikon D750 (som erstattet Nikon D610, som erstattet D600, som erstattet D3X), og mitt foretrukne objektiv er AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR.

Det er svaret på spørsmålet som ble stilt, men det er jo ikke noe nyttig svar. Et mer presist spørsmål er hvorfor jeg begynte å foretrekke ett objektiv fremfor alle andre. Hvert objektiv har sine spesielle egenskaper som gjør det unikt. Jeg foretrekker 28–300 mm på grunn av måten det bøyer lyset på, som er forskjellig fra andre objektiver. Det er det riktige valget for meg, på grunn av behovene knyttet til bildet i det aktuelle øyeblikket. Alle beslutninger om et bilde – helt til den endelige utskriften – må gjøres i det øyeblikket bildet griper deg, og når du trykker på utløseren.

Når jeg ikke er i studio, tar jeg med fire kamerahus og ni objektiver ut i felten. Jeg velger som oftest objektivet på 28–300 mm av én grunn: det er et veldig allsidige objektiv. Jeg kan gå fra vidvinkel – 28 mm er omtrent grunnvinkelen for menneskets syn – til 300 mm, den største brennvidden, som vanligvis bringer meg nær nok til å telle porene i huden til en person, samtidig som jeg kan unngå oppmerksomheten som nærhet gir. Dette er avstanden da en kan føle at noen ser på en.

Gjennom fire kamerasystemoppgraderinger har jeg beholdt ett objektiv som mitt førstevalg. Det som forårsaket denne staheten, var en perfekt serie av hendelser. Først var det utviklingen av en bildebrikke på 24 MP i et kamerahus for 35 mm, Nikon D3X. 24 MP er det magiske tallet. Det gir nok oppløsning til å produsere en utskrift på 112 cm x 92 cm med god grafisk kvalitet. For det andre var det utviklingen av en bildebrikke på 24 MP som gir praktisk talt støyfrie bildefiler ved høye ISO-verdier. Det begynte med Nikon D600, deretter kom D610, og nå har vi D750, og jeg tør nå fotografere med automatisk ISO-innstilling slått på. Jeg får strålende bilder med veldig lite støy, som er tatt med svært høy ISO. Denne høye bildekvaliteten er resultatet av selskapets kontinuerlige forbedringer av bildebrikken, pluss EXPEED 4-bildeprosessoren, pluss NIKKORs entusiasme når det gjelder glass med utrolig kvalitet.

© Vincent Versace

D750, AF-S NIKKOR 28-300mm f/3.5-5.6G ED VR, 1/30 sekund, f/5.6, ISO 400, blenderprioritert, matrisemåling. Objektiv ved 300 mm

Som jeg nevnte tidligere, tror jeg sterkt på konseptet der objektivet er penselen og kameraets bildebrikke er lerretet. Derfor har jeg med så mange forskjellige objektiver når jeg er ute i felten. Selv om jeg har med alle disse objektivene når jeg reiser, griper jeg helst til det på 28–300 mm. Hvis, eller når, jeg trenger en løsning med ett objektiv, velger jeg 28–300 mm. Det passer til de gangene jeg ikke aner om jeg kommer til å trenge en vidvinkel eller et teleobjektiv – og slik er det nesten hver gang jeg er ute i felten.

Valget har noe å gjøre med viktigheten av det som kalles bokeh, som er måten objektivet behandler det som er i bildefeltet på, fra det som er i fokus, til det som er uskarpt. Dette er etter min mening det viktigste hensynet når man skal velge et objektiv. Alle objektiver fokuserer, det er det de gjør, men måten hvert objektiv håndterer overgangen fra fokus til uskarphet på, betyr mer. Et fotografi dreier seg mer om ting som ikke er i fokus, enn dem som er i fokus. Slik er objektivets grunnleggende fysikk. For meg betyr det mer enn noe annet at objektivet på 28–300 mm, bortsett fra å være sylskarpt i fokuspunktet, har en fantastisk bokeh. Ved å kombinere denne strålende bokeh-egenskapen med forbedringen av lysfølsomheten til bildebrikkene som brukes i D4S, D750 og D610 får man fremragende bilder. Bildebrikkene i disse kameraene gir meg mulighet til å fange det vakreste lyset, et meget svakt lys, med en blenderåpning og lukkertid som kan fryse øyeblikket. Dette betyr at jeg ikke lenger trenger et såkalt lyssterkt objektiv (f/1.4, f/2.0 eller f/2.8) i situasjoner med lite lys. Jeg bruker av og til slike objektiver på grunn av deres bokeh, men jeg er ikke lenger avhengig av dem når det er lite eller nesten ikke noe lys.

Under tre tidligere opptak i Burma, tre tidligere i Cuba og to nylige i India, og under nesten alle opptak innimellom, har jeg hatt 28–300 mm som mitt primære objektiv. I de siste fem årene har jeg tatt flere bilder med objektivet på 28–300 mm enn med noen av de andre objektivene jeg eier.

Jeg er bare så god som øyeblikkene som griper meg, og det skjer foran objektivet mitt. De ferdige bildene mine er bare så gode som kvaliteten til objektivet og kamerasystemet jeg bruker til å fange disse øyeblikkene, tillater. Bildene jeg skaper, er valutaen i min karriere. Jeg har de siste fem årene for det meste valgt å bøye lyset ved å bruke 28–300 mm. Kamerahus kommer og går, men glass varer evig.

Tekst og bilder av Vincent Versace.