Andrea Bruce

Fotojournalistikk

Sanitære forhold og å gjøre fra seg ute er selvfølgelig følsomme emner. Det er ting de fleste ikke vil snakke om, og i hvert fall ikke la seg dokumentere om. Og det er grunnen til at problemet er så stort. Ingen snakker om det.

Historier som må fortelles

Et ukomfortabelt uttrykk: sanitære forhold

I vår overbefolkede verden sørger dårlige sanitære forhold for å forurense vann og mat, noe som gjør det til ett av de dødeligste problemene som menneskene står overfor. Men ord som å gjøre fra seg ute – som utsetter kvinner og jenter for risikoen for voldtekt – og avføring er ukomfortable ord, noe som gjør sanitære forhold til et problem politikere sjelden vil jobbe for. India prøver å endre det, etter modell fra Vietnam, for å endre helsen til arbeidere og barn.




Sp.: Hva inspirerte deg til å ta på deg dette prosjektet?

National Geographic kom til meg med temaet om å gjøre fra seg utendørs, som var litt sjokkerende til å starte med. Med en gang lurte jeg på hvordan jeg kunne representere dette på en relativt ikke-grafisk måte – med skjønnhet, respekt og ærlighet. Jeg liker en utfordring, så jeg godtok oppdraget. 

Sp.: Hvordan valgte du landene du besøkte, og hvordan forberedte du deg for fotograferingen?

Jeg gjorde mange undersøkelser om hygieniske forhold i verden, og snakket med forskere og fagfolk på telefon. Jeg begrenset det til seks land, men vi hadde bare budsjett til tre. Vi valgte India fordi de har ett av de største problemene – med den store befolkningen – og fordi forbedring av de sanitære forholdene nå er i fokus hos de indiske myndighetene. Haiti var relevant på grunn av deres relativt nylige naturkatastrofer, som økte sanitærproblemene som allerede fantes i landet. Og Vietnam er en suksesshistorie. For over ti år siden gjorde de en stor innsats for å få en slutt på avføring utendørs, og det har hatt en svært positiv effekt på helsen til innbyggerne. 

Sp.: Visste du hvor mye et sosialt problem sanitære forhold var for kvinner før du reiste? 

Ja. Jeg har tilbrakt mye tid i India og du kan se grupper av kvinner gå til åkrene eller jernbanesporene ved soloppgang eller solnedgang for å gjøre fra seg. Jeg visste at de gikk i grupper av sikkerhetsårsaker – og at det er der mange voldtekter skjer. Jeg visste ikke at så mange land rundt om i verden har problemer med avføring utendørs.

Sp.: Hva overrasket deg mest om det du oppdaget på oppdraget?

Når du reiser til disse landene, og andre, kan du raskt se hvor stort et problem dette er, over hele verden. Verdens voksende befolkning – en befolkning myndighetene ikke kan holde tritt med – har gjort det til det største problemet mennesker står overfor i dag. Uten gode sanitære forhold, er det vanskelig å finne rent vann. Og problemene rammer de fattigste hardest. Det var hjerteskjærende å se så mange samfunn som i bunn og grunn lever i hauger av avføring. Det er en del av dagliglivet deres å leve med denne forurensingen. 

Sp.: Du reiste til Vietnam, India og Haiti. Hvor lenge var du borte, og hva var de største utfordringene med å dokumentere historien?

Jeg var på farten i omtrent to måneder. De største utfordringene var tilgang og fare. Sanitære forhold og å gjøre fra seg ute er selvfølgelig følsomme emner. Det er ting de fleste ikke vil snakke om, og i hvert fall ikke la seg dokumentere om. Og det er grunnen til at problemet er så stort. Ingen snakker om det. Men i Haiti dekket jeg kolerautbruddet like etter orkanen Matthew. Det var farlige oversvømmelser og sykdommen var fortsatt overalt. Vi måtte være veldig forsiktige.

Sp.: Hvordan valgte du opptakssted og motiver? Var det vanskelig å få tillit i landsbyene for å få tilgang?

I India reiste jeg tilbake til noen landsbyer der jeg har jobbet før og der jeg visste at folk praktiserte avføring i det fri. Tillit er viktig. Disse landsbyene kjente meg. Vi fokuserte på tre regioner der myndighetene og andre institusjoner gjorde sitt beste for å løse dette problemet. 

Sp.: Hvilket bilde skiller seg ut for deg i denne historien?

For meg, selv om det kan virke som det minst sjokkerende av alle bildene, er bildene jeg tok av indere som lister seg rundt jernbanesporet for å finne et sted å gå på do, det som skiller seg ut. Det daglige ritualet kan bety så mye for hvordan noen ser på seg selv, og ikke minst helsen sin. I deres daglige liv er selv det å gå på do en kamp. Det er et grunnleggende menneskelig behov. 

Sp.: Hvilket kamera og objektiver tok du med deg?

Jeg tok med meg en Nikon D850 og en D800 fordi de er relativt små, lette og solide. Jeg brukte et zoom-objektiv, AF Zoom-Nikkor 80-200mm f/2.8D ED, for landskap og bilder som viser stedsidentitet. Jeg brukte imidlertid mest objektiver med fast brennvidde: AF-S NIKKOR 35mm f/1.8G, AF-S NIKKOR 58mm f/1.4G og AF-S NIKKOR 28mm f/1.8G.

Sp.: Hva er det du vil at folk skal innse når de har sett denne historien?

Selv om du bor i et område uten sanitære problemer, er verden mindre enn vi tror. Alt påvirker alle til slutt. Folk må følge med på problemer som sanitære forhold, og bidra til å finne eller lage rimelige måter å håndtere dem på. 


Møt de andre Nikon-ambassadørene