Francesco Zizola

Fotojournalistikk

Med «Som om vi var tunfisk» ønsket jeg å fortelle en historie med en omfattende presentasjon av den gamle og bærekraftige metoden å fiske tunfisk på. Jeg er interessert i å antyde en metafor på den evige konflikten mellom mennesket og naturen – en refleksjon på menneskets overmot.

Historier som må fortelles

Som om vi var tunfisk

Etter å ha dekket voksende havnivåer og klimaendringer som en del av et NOOR-gruppeprosjekt, ble Francesco Zizola inspirert til å se nærmere på hvilke skader undervannsøkosystemene har pådratt seg som følge av verdens matindustris tilnærming til fiske. Målet hans var ikke bare å dokumentere problemet, men å sette fokus på bærekraftige løsninger. «Som om vi var tunfisk» utforsker gamle fiskemetoder i Tonnara i Sardinia der et komplekst nett av feller brukes til å lede fisken gjennom en labyrint av kamre til et endelig dødskammer og på den måte sikrer at bare den største fisken blir tatt. Selv om dette er en miljøvennlig metode, er kulminasjonen av Tonnara i la Mattanza – selve avlivningen – fortsatt en brutal kamp mellom menneske, fisk og elementene. Dette har Franco fanget i et multimediaprosjekt som omfatter både bilder og video. Prosjektet tar navnet sitt fra den greske tragikeren Aeschylus' beskrivelse av et knusende persisk nederlag på Salamis.




Sp.: Hvorfor var dette en viktig historie for deg å fortelle?

Som del av et NOOR-gruppeprosjekt om klimaendringene, støttet av Nikon, dekket jeg historien om voksende havnivåer i Maldivene. Der begynte jeg å forstå hvor stor fare det marine livet er i på grunn av overfisket til verdens matvareindustri, og jeg begynte å undersøke dette nøyere. For fem år siden bestemte jeg meg for å fokusere på Middelhavet og vise en bærekraftig måte å få tak i maten vi trenger fra havet på. Jeg fant en rekke fiskersamfunn som strevde med å overleve, og som bevegde seg bort fra den industrielle fiskepraksisen som ikke er kompatibel med de lokale marine økosystemene. Slik kom jeg over den siste bærekraftig måten å fange tunfisk på i Middelhavet: Tonnara i Sardinia.

Sp.: Hva inspirerte deg til å dekke denne historien som et multimediaprosjekt?

For øyeblikket legger jeg siste finpuss på en bok med bilder om vann og bærekraft. Parallelt med boken bestemte jeg meg for å lage en kortfilm for å vise – gjennom et annet språk – en klar visjon for en bærekraftig fiskeprosess. Siden starten av dette prosjektet har jeg ønsket å skape en visuell historie om det nære forholdet mellom to forskjellige verdener under og over vannflaten. Levende bilder og lyd ble perfekte verktøy for å skape en spennende fortelling som vil fange publikummet «as if we were tuna» (som om vi var tunfisk). Denne kortfilmen er ment å stille spørsmål om forholdet mellom mennesker og naturen.

Sp.: Hvordan planla du fotograferingen, og hvordan fant du fiskerne?

Filmen ble spilt inn samtidig som stillbildene, så de ble planlagt sammen. Fiskere er som regel del av et sammensveiset fellesskap – og tonnaroti er definitivt sammensveiset. Jeg måtte tilbringe ganske mye tid med dem for å bygge tillit og få innpass.

Sp.: Hvor filmet du dette prosjektet?

«Som om vi var tunfisk» er filmet på Sardinia, i buktene i Portoscuso og Portopaglia, på sørøstsiden av øya. To måneder i løpet av året, i mai og juni, reiser tunfisken gjennom disse stedene.

Sp.: Hvordan bygde du forholdet til fiskerne slik at du fikk arbeide tett med dem på båtene?

Det tok lang tid å bli godt kjent med hverandre. Jeg tilbrakte tid med dem og viste dem arbeidet mitt, slik at de forsto intensjonene mine. Så fikk jeg grønt lys fra fiskeselskapet, og Rais, leder for fiskeaktivitetene – en slags konge blant tonnaroti – ga meg den første godkjenningen. Deretter kom jeg tilbake hvert år de neste fem årene og ble godtatt som en del av mannskapet.

Sp.: Hva var de største utfordringene for deg med hensyn til fotografering?

Etter å ha jobbet der i mange år, oppdaget jeg sakte, men sikkert stadig flere detaljer i prosessen. Jeg bestemte meg for å utforske muligheten til å fange ulike aspekter av de samme detaljene. Det var en stor glede å planlegge og finne løsninger for å skape originale og eksklusive bilder av hele prosessen. Den endelige mattanza, der utvalgte tunfisk drepes, ble selvsagt den vanskeligste delen. Tunfiskene er nervøse og farlige, og selv om de ikke aggressive overfor mennesker, kan et vift med halen kutte deg i småbiter. Denne delen av Tonnara er den mest fotograferte, så mitt mål var å ha de nærmeste og mest originale bildene. Jeg deltok i flere mattanzas, og hver gang tok jeg unike bilder. Det farligste øyeblikket var da jeg dykket under nettet på dødskammeret. Jeg var alene og hadde 30 minutter med fullstendig kaos rett over objektivet mitt. Jeg tok bilder av nettet med en stim av innestengt tunfisk fra 40 meters dyp, og når fisken ble urolig, gikk jeg nærmere, selv om det var en fare for å bli smadret av de voldsomme halebevegelser. Bildene jeg tok da, er like kraftfulle som selve opplevelsen.

Sp.: Intensjonen din var å portrettere den evige konflikten mellom mennesket og naturen – hva er det med Tonnara som gjør den så ikonisk?

Min visjon for prosjektet var en metafor for forholdet mellom mennesket og naturen, i tillegg til å være et paradoks. Tonnara representerer en avansert måte å hente protein fra naturen på, men det er fremdeles en konfrontasjon mellom naturkreftene – havet, tidevannet, strømmen og den råe kraften fra tunfisken – og menneskene som jobber hardt for å fange fisk til føde. Prosessen er bærekraftig og respektfull overfor naturen takket være en felle som ble oppfunnet for rundt 3000 år siden, hvor man fanger den største tunfisken og slipper fri de som er for unge. Fellen dreper ikke fiskene, de bor i den og fortsetter å reprodusere seg helt til slutten. Bare en liten del av tunfiskstimen som svømmer gjennom bukten, ender opp i fellene, og fellene demonteres etter at tunfiskmigrasjonen er over. Fangstprosessen er ganske lik slik den var i gamledager, og fiskerne må bruke rå håndkraft. Det er en reell konfrontasjon, og resultatet er ikke forutsigbart, da fisken fremdeles kan unnslippe. Tonnara er paradoksal fordi selv om denne metoden er bærekraftig og rettferdig, er den også svært voldelig og blodig i siste fase. Det tvinger oss til å reflektere over nødvendigheten av å fiske for å overleve. Kanskje vi tenker to ganger neste gang vi ser et stykke tunfisk innpakket i plast på supermarkedet.

Sp.: Skiftet du fokuset i filmen mens du filmet eller redigerte den?

Jeg brukte så mange år på prosjektet at det endret form hver gang jeg la til sterke bilder, men strukturen var klar fra begynnelsen: å følge fisken fra frihet til det siste øyeblikket i fangsten. Og det var alltid et tydelig konsept om å ha fokus på fiskene som motiver, ikke bare fiskerne.

Sp.: Hvilke kameraer og objektiver tok du med deg?

Jeg hadde ulike kameraer for ulike behov: Nikon D800D810 og D850, med undervannshus. For undervannsfotografering pleide jeg å bruke AF Fisheye-Nikkor 16mm f/2.8D, AF Nikkor 20mm f/2.8D og AF Nikkor 28mm f/2.8D.

Sp.: Hva vil du inspirere hos leserne av denne historien?

Å være mer oppmerksom på de viktige problemene vi må løse i forbindelse med naturen.

Sp.: Har du noen gode råd for lovende fotografer som vil lage et multimediaprosjekt?

Vær fordomsfri og utforsk emnet uten frykt.



Møt de andre Nikon-ambassadørene