Kadir har reist til seks storbyer, inkludert Djakarta, Tokyo og São Paulo, for å dokumentere hvordan de i disse landene håndterer avfallet sitt. Miljøvern har vært en hjertesak for Kadir i mange år. Nikon er stolte over å støtte hans fortsatte utforskning av dette viktige emnet.

Spm: Hva inspirerte deg til å fokusere på verdens avfallsproblem for Nikon-spesialprosjektet ditt?

Da jeg holdt på meg ett av mine tidligere prosjekter, som undersøkte innvirkningen av klimaendring og spesielt stigende havnivåer, ble jeg veldig bekymret over mengden avfall som jeg så på små øyer og strender. Det fikk meg til å ville gjøre noe. 

I disse dager er den globale forståelsen vår av avfall begrenset til å legge det i sekker på gaten for oppsamling, men vi tenker aldri på reisen som det drar ut på deretter, og mengden av arbeid og innsats som går med på avfallshåndteringen. Jeg var interessert i å følge reisen til avfallet vårt, for å undersøke hvordan det håndteres, feilhåndteres eller om det ikke håndteres i det hele tatt.

Spm: Hvorfor tror du det finnes så lite bekymring om avfall rundt om i verden?

Vi pleier ikke å stille spørsmålstegn ved hva som skjer med søppel og avfallet vi produserer. Nesten alt det vi kaster kunne vært gjenbrukt og resirkulert, og hvis du ser på det enorme volumet vi produserer, særlig i vestlige samfunn, er det skremmende.

I noen av byene jeg har besøkt, er det ikke plass igjen til å håndtere dette avfallet. I New York er for eksempel landfyllingene fulle – at de må eksportere avfallet. Dette er også et problem i Jakarta, som bokstavelig talt ikke har mer plass igjen til å håndtere avfallet de produserer og likevel prøver å putte det inn i verdens største landfylling. I Tokyo derimot, verdens største by, der resirkulerer de stort sett alt, og det er noe vi kan lære av.

Spm: Hvorfor valgte du disse bestemte landene?

Det viktige elementet i dette prosjektet var å fange opp et globalt perspektiv på avfallsproblemet. Så, Djakarta og Tokyo i Asia, São Paulo og New York i Amerika, Lagos i Afrika og Amsterdam i Europa.

Det er fascinerende og avslørende å se hvordan det varierer fra land til land og kontinent til kontinent. I tillegg hjelper det med å lage en fullstendig historie. New York, for eksempel, produserer mer avfall enn noen annen by i verden – dobbelt så mye som den nest mest avfallsproduserende byen, Mexico City. Likevel viser de ingen tegn på bekymring over eget forbruk, noe som har medført at avfallet eksporteres for håndtering andre steder. Japan på den annen side, er ekstremt dyktige på gjenbruk av de svært begrensede ressursene de har, og er på mange måter et sant eksempel for andre byer når det gjelder skikkelig avfallshåndtering.

Dette omfanget var den eneste måten å få balanse i det å identifisere utfordringen og prøve å vise frem eksempel på en løsning, for å få folk til å tenke skikkelig på avfall.

Spm: Hva var de viktigste utfordringene du støtte på underveis?

Tilgang – Det var ofte nødvendig å arbeide med selskaper og overbevise dem om å gi meg tilgang til avfallet og se hvordan det håndteres. Dette ble fort ganske vanskelig, særlig hvis det aktuelle selskapet ikke lyktes i skikkelig håndtering av avfallet sitt. I denne sammenhengen var New York ganske vanskelig, fordi all avfallshåndteringen er privatisert og det er mange forskjellige organisasjoner involvert som alle må gi deg tilgang. Jeg var imidlertid heldig, og hadde en lokal tilrettelegger/produsent som kunne hjelpe meg med dette.

En annen utfordring var å finne den riktige visuelle balansen. Søppel er søppel, og i de fleste tilfeller ser det akkurat likt ut uansett hvor det er. Så, hvordan kan jeg levere budskapet i prosjektet mitt samtidig som jeg gjør alle bildene interessante og varierte? Dette krevde mye gjennomtenkning. Jeg er trygg på at jeg klarte å oppnå dette, takket være hver bys særpreg og personene som bor der.

Spm: Hvilket forarbeid gjør du for prosjekter som dette?

Før jeg begynner på et prosjekt tvinger jeg meg selv til å skrive ned formålet – hva det er jeg vil fortelle, budskapet mitt og det jeg vil oppnå. I tillegg måtte jeg for dette prosjektet nøye vurdere hvilke byer jeg skulle besøke og hvordan jeg kunne reise rundt i dem. Det tok i hvert fall seks måneder før jeg kunne begynne å ta bilder, sammen med å forsikre meg om at jeg hadde en lokal tilrettelegger i hver by som kunne hjelpe meg å reise rundt trygt og tillitsfullt.

Spm: Hvilke faktorer påvirket valget ditt av utstyr?

Pålitelighet – Nikon-utstyr har aldri sviktet meg. Forholdene var ganske tøffe, særlig med intens fuktighet på steder som Djakarta – både kamerahusene og objektivene måtte kunne holde ut.

Jeg måtte også være diskret. Jeg bærer vanligvis ikke mye utstyr med meg – oftest to kamerahus og tre objektiver. Dette hjelper meg til å forsvinne i bakgrunnen, slik at jeg slapp for eksempel å vandre rundt på en avfallsdynge i Lagos, bærende på massevis av utstyr med profesjonelt utseende.

D810 er mitt foretrukne kamera – det har fantastisk videokapasitet og 36MP betyr også uovertruffen bildekvalitet. Df er også nyttig med tanke på hvor lett og portabelt det er. Når det gjelder objektiver, brukte jeg AF-S Zoom-Nikkor 17-35mm f/2.8D IF-ED, AF-S NIKKOR 35mm f/1.4G og AF Nikkor 50mm f/1.8D.

Spm: Hva var det mest minneverdige/inntrykksfulle øyeblikket på turen?

Det var da jeg var i Lagos. Rent bortsett fra at jeg elsker denne byen, overrasket den meg med at avfallsdyngen var relativt velorganisert. Uten lokalsamfunnene rundt avfallsdyngen som sorterer alle de forskjellige materialene, ville denne nesten apokalyptiske byen ha druknet i sitt eget avfall for lenge siden.

Jeg tror mange av oss leser om avfallsproblemer rundt om i verden, men når du ser det gjennom de riktige bildene, får du en skikkelig forståelse av skalaen på problemet.

Spm: Hvilket råd har du til fotografer?

Det viktigste rådet jeg har å gi er å forbli nysgjerrig – hvis du slutter å være nysgjerrig, vil du få vanskeligheter med å produsere friske og spennende arbeider.

Jeg mener også det er veldig viktig å ha lidenskap for å reise og at du vet hvor du trenger hjelp. Jeg var heldig og fikk besøke noen av verdens mest interessante byer, men det hadde ikke vært mulig om jeg ikke hele veien hadde hatt hjelp av de riktige lokale personene. Slik jeg ser det er dette like viktig som å ha det rette utstyret.

Spm: Hva betyr det for deg å være Nikon-ambassadør og kunne jobbe med et prosjekt som dette?

Det å kunne dele kunnskapen og lidenskapen min for fotografering med yngre generasjoner, er en virkelig ære – og det å gjøre dette med Nikons hjelp og støtte er et privilegium. Dette utstyret har vært med meg på hvert trinn i karrièren min.

I forbindelse med dette prosjektet håper jeg at å øke bevisstheten om avfallsproblemet og hvordan avfall håndteres, vil oppfordre folk til å tenke seg om to ganger og nøye tenke over hvordan de kvitter seg med søppelet sitt. Vi må anerkjenne den bredere innvirkningen av handlingene våre på fremtiden for kloden vår.