Som naturfotograf ønsket Vincent å dele Tibets vakre natur med verden. Hans spesialprosjekt for Nikon brakte ham til noen av de mest avsidesliggende og uberørte områdene av Tibet i håp om å fotografere snøleoparden – et notorisk sky og avsondret dyr.

Spm: Hvorfor valgte du å dra til Tibet for spesialprosjektet ditt?

I Tibet lever det villeste som finnes av dyreliv, men svært få mennesker. Jeg har lest mange bøker om Tibet og dets dyreliv, spesielt av den amerikanske biologen George Schaller, som jobbet på Tibetplatået på 1970- og 80-tallet.

Til tross for Schallers arbeid er Tibet relativt ukjent, noe som betyr at dyrelivet i stor grad ikke er dokumentert. Du finner dyr som er unike for regionen, som ikke holder til andre steder.

Jeg hadde spesielt lyst til å ta bilder av den utrydningstruede snøleoparden og ukjente skapninger som pallaskatten.

Spm: Hva var de største utfordringene ved å jobbe i Tibet?

Tibet er et utrolig vanskelig sted å få tilgang til – både fra et geopolitisk perspektiv og i praksis, på grunn av sin store høyde over havet. Hvis du har planer om å reise til et sted som Tibet, bør du skaffe hjelp fra forskere til å planlegge reiseruten. Det var umulig å finne et pålitelig kart i Tibet, så jeg måtte bruke Google Earth for å holde oversikten over hvor jeg var og hvor jeg skulle.

Jeg synes også det er viktig å prøve å reise med noen. En gang reiste jeg med noen jeg møtte der ute, som hjalp meg på alle slags måter – fra å få telefondekning til å slå leir. Jeg dro nylig tilbake til Tibet med en assistent og en annen venn, og disse ekstra parene med øyne var uvurderlige når det gjaldt å finne snøleoparden, som er utrolig kamuflert og vanskelig å oppdage når du skuer mot fjellene.

Spm: Hva lærte du av besøket ditt i Tibet?

Jeg lærte mye om meg selv. Mennesket har et veldig merkelig forhold til naturen – det et skille mellom oss. Når jeg arbeider med prosjekter, liker jeg å strekke meg svært langt i et forsøk på å fjerne dette skillet. Det er ikke lett, og jeg er ofte redd for terrenget, klimaet og til og med dyrene. Men det er viktig at menneskene forstår at de ikke er verdens herskere.

Jeg setter pris på å kunne vende tilbake til naturen med jevne mellomrom og leve uten mine hjemlige bekvemmeligheter, slik at jeg kan oppleve de samme betingelsene som disse skapningene. Når alt kommer til alt, er vi alle dyr.

Spm: Hva var det mest minneverdige øyeblikket på turen?

Jeg hadde et utrolig nært møte med en vakker snøleopard. Jeg fant en mor med en unge, og satt bak en stein og studerte dem i to dager. Først prøvde hun å jakte på bharal, snøleopardens hovedbyttedyr. Da hun mislyktes, forflyttet hun seg til et juv, og jeg klarte å følge etter henne dit.

Jeg var omtrent 100 meter fra henne, som var både fantastisk og skremmende. Så oppdaget jeg at hun hadde sett skyggen min. Jeg la meg umiddelbart på bakken, hun kom nærmere og nærmere, og jeg innså at hun kunne angripe meg når som helst. Etter et øyeblikk reiste jeg meg for å vise henne at jeg var et menneske og ikke en vill jakokse eller et potensielt byttedyr. Hun løp sin vei, men det oppstod et fantastisk øyeblikk idet vi så på hverandre før hun flyktet. Jeg har lest mye om snøleoparder, men har ikke hørt noen fortelle en historie som dette. De vet alt om fjellene sine – mesteparten av tiden ser de deg, men du ser ikke dem. Denne gangen så vi hverandre.

Spm: Hva er det som fascinerer deg ved snøleoparder?

Jeg elsker å stå ansikt til ansikt med store rovdyr som bjørner og ulver – det er utrolig spennende å se store, vakre dyr foran seg. Det blir enda mer spennende når det er en utfordring.

Jeg besøkte Tibet tre ganger før jeg fikk se snøleoparden for første gang. Jeg håper å få se en sibirtiger en dag – i denne jobben vet du aldri hva du vil støte på.

Spm: Hvilke andre dyr håper du å få fotografere en dag?

Jeg er fascinert av pallaskatten, som er en krysning mellom en snøleopard og en villkatt, fordi det er slik en ukjent skapning. Men det finnes mange unike dyr i Tibet, som antiloper, villesler og ville jakokser. Det finnes bare 15 000 ville jakokser i Tibet – de er utrydningstruet.

Spm: Hvordan planlegger du prosjekter som dette?

Det er helt avgjørende å tilegne seg nok informasjon før man legger ut på en tur av denne typen. Jeg leser så mange bøker jeg kan, men det er ikke så mye som er publisert om området og dets dyreliv. Dette var en del av appellen, men det betydde også at jeg manglet en del kunnskap. Særlig pallaskatten er en art som verden vet svært lite om.

Spm: Hvilke faktorer påvirker valget ditt av utstyr?

Det er et stort privilegium å møte en snøleopard, så du vil selvsagt ha det beste kameraet og utstyret med deg. Du må optimalisere alt for å sikre at du aldri går glipp av et øyeblikk. Derfor satte jeg pris på kvaliteten og påliteligheten av Nikon D5 og D500.

Man skulle tro været var en viktig faktor ved fotografering i minus 35 grader, men alt Nikon-utstyret jeg brukte, fungerte perfekt i dette klimaet. I Tibet visste jeg at jeg alltid kom til å være på farten i utfordrende terreng, så det var viktig at kameramodellene var små og lette.

Spm: Hvilke råd har du til fotografer som ønsker å forevige sjeldne dyr som snøleoparden?

Nøkkelen er å respektere dyrene og unngå å forstyrre dem – både for din egen og deres skyld. De kan være farlige. Finn ut alt du kan om motivet og dets vaner og atferd. Jeg liker å lese så mye jeg kan om dyrene, og snakke med andre fotografer og eventyrere og lære av deres erfaringer.

Når jeg er ute på oppdrag, passer jeg på å bruke naturlige lysforhold til min fordel. Du bør også utfordre deg selv til å ta mange forskjellige bilder. Ikke ta samme typen bilde gang på gang.

Spm: Hva betyr det for deg for å være Nikons Europa-ambassadør og kunne jobbe med et prosjekt som dette?

Jeg er en lojal Nikon-bruker og har brukt Nikon-utstyr siden jeg var 12 år gammel. Jeg har et glimrende forhold til merket og er stolt over å være Nikons Europa-ambassadør. Som fotograf er det givende og spennende å få muligheten og støtten til å fullføre et så ambisiøst prosjekt som dette.