Yuri Kozyrev

Fotojournalistikk

Gjennom å rapportere om flyktningkrisen bidrar journalister til å gi migrantene en identitet. Vi bidrar til å fjerne en oppfatning om at massene er en «navnløs trussel» som trenger seg inn i Europa.

Historier som må fortelles

Om den europeiske massemigrasjonskrisen

Vi er vitner til den største forflytningen av mennesker siden andre verdenskrig. Selv om mange er migranter som søker et bedre liv, er de fleste flyktninger som flykter fra forfølgelse i eget land i Midtøsten og Afrika. Gjennom å følge migrasjonsstien fra Tyrkia gjennom til Hellas, Balkan og Ungarn, dokumenterer Yuri Kozyrev pågangsmotet midt oppi alle vanskelighetene på en reise som strekker seg flere mil over land og hav.




Sp.: Hvorfor var dette en historie du måtte fortelle?

Flyktningkrisen dominerte nyhetsbildet i 2015.Nesten tre millioner mennesker søkte asyl i EU i 2015 og 2016, men måten de ankom på var kaotisk, og tusenvis døde underveis.
Det er en av de største humanitære krisene verden har sett, og en av de største massemigrasjonene i Europa siden andre verdenskrig. Så lenge det finnes krig, vil folk være på flukt. Og andre vil fortsette å prøve å migrere, selv når andre land ikke vil ta dem imot.

Sp.: Hva overrasket deg mest med det du fotograferte?

Tempoet og omfanget til migrasjonen er slående, og nye båter kommer hver dag. De greske øyene har tatt den verste støyten av en overveldende bølge av menneskesmugling fra Syria, likevel avviser ikke kystvakten innkommende båter. De prøver å få flyktningene trygt i land, men det kan fort bli farlig da bakmennene kan bli aggressive når kystvakten nærmer seg.

Sp.: Hvilke bilder sammenfatter denne historien for deg?

Ingenting fanger omfanget av den sommerens migrasjonskrise i Europa som mengdene av flate gummibåter og redningsvester spredt langs de østlige øyene i Hellas. Strendene, som normalt er fylt av turister som soler seg, er praktisk talt dekket av disse tingene, noen ganger stablet i hauger som kan fylle et olympisk svømmebasseng. Når man ser de enorme haugene, kommer den foruroligende tanken om at det et eller annet sted er noen som tjener en formue på å selge disse tingene.

Sp.: Hva forbauset deg mest med migrantene og flyktningene du fotograferte?

Til tross for de usedvanlig vanskelige forholdene, så det aldri ut til at de gav etter for håpløsheten. Man kan forvente at de var nedbrutt på dette tidspunktet – etter flere dager med vandring i brennende hete eller tusenvis av kilometer på reise over land og hav – men de smiler. De er glade. Overgangen kan være krevende, men de er på vei mot et sted der de kan være trygge og gjenoppbygge livet sitt. Det er det som driver dem: håpet.

Sp.: Hvor lenge var du i felten, og hva slags utstyr har du benyttet?

Fra slutten av august til midten av september 2015 fulgt jeg migrantstien fra Tyrkia gjennom Hellas, Balkan og Ungarn på oppdrag for tidsskriftet Time. Jeg har fotografert med Nikon siden 2008, og i denne fotoserien brukte jeg Nikon D810 og favorittobjektivet mitt AF Nikkor 35mm f/2D.

Sp.: Hvilke bekymringer har du om å dekke følelsesbetonte historier som dette?

Når en stor katastrofe inntreffer, er den forståelige responsen til journalister å strømme til og finne de mest presserende historiene så raskt som mulig. Det tjener et nødvendig formål, nemlig å informere folk om hva problemet er, hvem som berøres og hva slags hjelp som trengs.Men disse historiene har også potensialet til å fremmedgjøre.  Det kommer et punkt når folk kan føle seg overveldet og begynne å koble av. Noen kan til og med bli fiendtlige, og spørre «hvorfor blir vi stadig bedt om å synes synd på fremmede?»

Sp.: Hva vil du at leserne skal lære av denne historien?

Gjennom å rapportere om flyktningkrisen bidrar journalister til å gi migrantene en identitet. Vi bidrar til å fjerne en oppfatning om at massene er en «navnløs trussel» som trenger seg inn i Europa. Hvert eneste individ i denne massemigrasjonen er et menneske. De har sine egne historier og har vært gjennom mange traumer i hjemlandet sitt.



Møt de andre Nikon-ambassadørene