Nina Berman

Fotojournalistikk

Jeg håper bildene avslører noe dypere om samfunn som er rike nok til å bruke mat på denne måten – og hva det betyr å fråtse, ikke bare med mat, men med forbruksvarer – siden forbruket hylles i vår kultur, men til slutt også skader oss.

Historier som må fortelles

Når mat blir konkurranse

Konkurransespising er stort sett et amerikansk fenomen. Konkurransene varer vanligvis i to til ti minutter der deltagerne konkurrerer om å stappe i seg store mengder mat for å vinne penger eller andre premier. Spisekonkurranser utviklet seg fra tradisjonelle pai-spisekonkurranser på landbruksmesser, men populariteten økte gjennom en pølse-spisekonkurranse som blir arrangert 4. juli på Coney Island. Denne konkurransen har vært arrangert årlig siden 1970-tallet. Nina Berman utforsker den amerikanske subkulturen om å spise for å vinne, i en verden oversvømmet av forbruk.




Sp.: Hva fikk deg til å begynne å fotografere konkurransespising?

Flere år tidligere hadde jeg fotografert den ikoniske Nathan's Hot Dog Eating Contest, som arrangeres fjerde juli hvert år på Coney Island i New York. Jeg synes det var både morsomt og litt skremmende, så jeg tenkte det måtte være mer å belyse om denne subkulturen med konkurransespising.

Sp.: Hva måtte du vurdere når du planla opptaket og hvor lenge holdt du på?

Jeg undersøkte flere konkurranser på jakt etter en god blanding av profesjonelle konkurransespisere og amatører, ettersom hver av dem har forskjellige muligheter og sin egen stemning. Jeg skjønte også at jeg måtte vurdere fargen på maten, siden jeg ville ta nærbilder og ikke ville at alt skulle være bare en farge eller tekstur. Jeg dro til flere steder i New York-området, og også ett sted i Florida. Det tok meg noen måneder, til og fra.

Sp.: Hvordan valgte du hvilke konkurranser du ville fotografere?

Jeg valgte stedene basert på typen mat som ble spist, og om jeg kunne komme nær nok, siden jeg måtte fylle hele bildefeltet med et ansikt med et 180 mm-objektiv. Jeg brukte også en lysassistent for blits som ikke er koblet til kameraet.

Sp.: Hva var den største utfordringen for deg på dette prosjektet?

Det å ikke le så mye at jeg ikke kunne trykke på utløserknappen. Og farten på konkurransen – det var over på et par minutter.

Sp.: Hva var det mest overraskende aspektet med dette opptaket?

Jeg forestilte meg det på én måte, men etter den første opptaksdagen innså jeg at bildene kunne være dypt symbolske og emosjonelle på måter jeg ikke hadde forestilt meg. Når noen løfter hodet for å puste mellom spisingen, får du dette blikket som viser behovet for luft og begjær samtidig, som på en måte oppsummerer vår kultur. Jeg skjønte heller ikke at det er en konkurranse mot spillere, så jeg ville få disse glimtene av seier og nederlag.

Sp.: Er det et enkelt bilde som skiller seg ut for deg?

Jeg liker virkelig kvinnen med blåbærpaien. Bildet får det nesten ut til å se ut som en religiøs opplevelse. Jeg elsker når bildene avslører noe jeg ikke hadde forestilt meg eller kanskje til og med ikke sett i øyeblikket. Det er magien til fotografering, ikke sant?

Sp.: Hva er saken du ønsket å belyse med dette prosjektet?

At vi forbruker oss selv til kvelningspunktet, og at vi av en eller annen grunn ser på dette som underholdning.

Sp.: Hvilket kamera og objektiver brukte du og hvorfor?

Jeg fotograferte med D800E, som var kameraet jeg brukte på den tiden. Det hadde den beste filstørrelsen og kvaliteten, etter min mening. Jeg brukte et eldre 180 mm-objektiv med manuell fokusering fordi jeg ikke hadde et 70-200 mm-zoomobjektiv og jeg trengte et. Og når jeg fotograferte i de analoge dagene, elsket jeg virkelig dette objektivet.

Sp.: Hvordan vil du at leserne skal føle seg når de ser på disse bildene?

Fengslet, tiltrukket, reflekterende og litt frastøtt.

Sp.: Er det en realisering eller oppfordring til handling du vil tenne i de som ser denne historien?

Absolutt ikke en oppfordring til handling som å bli med i spisekonkurranser eller boikotte spisekonkurranser! Egentlig håper jeg bildene avslører noe dypere om samfunn som er rike nok til å bruke mat på denne måten, og hva det betyr å fråtse – ikke bare med mat, men med forbruksvarer, siden forbruket hylles i vår kultur, men til slutt skader oss.

Sp.: Hvilke råd vil du gi til en ambisiøs fotojournalist som tar på seg et lignende prosjekt?

Ha det gøy og finn din egen visuelle tilnærming.

Sp.: Hvis du fikk muligheten til å fotografere dette motivet igjen, er det noe du vil gjort annerledes?

Når jeg tenker tilbake, skulle jeg ønske jeg hadde filmet noen videoer i sakte film.



Møt de andre Nikon-ambassadørene