Som en action- og sportsfotograf som vokste opp med boksing, har Nikons Europa-ambassadør, Ray Demski, alltid følt seg dratt til Bukom – en liten forstad til Accra i Ghana, som har produsert et utrolig antall verdensmestere i boksing. Gjennom spesialprosjektet med Nikon kunne Ray blottlegge mystikken som omgir Bukoms boksescene. Han hadde planlagt en sports action-historie, men endte med noe mye dypere.

RAY DEMSKI: HISTORIEN BAK BILDET

SPM: Hvorfor valgte du Ghana, og mer spesifikt Bukom, for spesialprosjektet ditt?

I tenårene reiste jeg verden rundt med familien på en seilbåt, og hver gang vi forankret, dro jeg og mine brødre for å oppsøke og trene med en lokal kampsportmester eller -klubb. På mange måter var dette nøkkelen vår til lokalsamfunnet, en svært organisk måte å komme i kontakt med lokalbefolkningen på.

Jeg vokste opp med boksing og kampsport over hele verden, og hørte historier om det slående antallet verdensmestere i boksing som kommer fra Ghanas hovedstad Accra. Og likevel syntes det alltid å være mystikk rundt dette stedet.

I min karriere som fotograf har jeg foreviget øyeblikk fra mange forskjellige sportsgrener, men jeg har aldri virkelig tatt meg tiden til å fokusere på boksing. Jeg var nysgjerrig på å utforske Bukom, på å avdekke sannheten bak historiene fra ungdomstiden min. Jeg ville gå under overflaten til kulturen og møte barna og legendene som trente der, slik at jeg endelig kunne forstå hva det er med dette stedet som produserer så flotte utøvere. Dette er grunnen til at valget var enkelt da jeg ble gitt mulighet til å forfølge et lidenskapsprosjekt som en del av min rolle som en av Nikons Europa-ambassadører.

SPM: Hva var det som fascinerte deg ved Bukom-bokserne?

Det er et tøft nabolag, og Ga-folket som bor der, har en lang kamptradisjon. Men det som virkelig fascinerte meg, var rollen som boksesalene spilte i å bygge en sterk følelse av fellesskap. Dette satte spor i meg.

Det finnes så mange boksesaler i slikt et lite område – jeg ble fortalt at det er overkant av 30. Vi skrapte bare i overflaten ved å besøke sju av de viktigste. Boksing er en stor del av hverdagen. Alle har sin favoritt blant de lokale mesterne, de ser kampene deres og dukker opp for å støtte dem når de trener. Det er veldig inspirerende. I Bukom er øyeblikket du blir mesterbokser, også øyeblikket når du blir den mest respekterte person i byen.

SPM: Hvordan er miljøet i Bukom, og hvordan så du for deg å fange opp dette på kamera?

Ghana ligger nær ekvator, så naturligvis var det svært varmt og fuktigheten var høy, men utholdelig. Bukom er et tettpakket byområde og det er aldri stille – rundt hvert hjørne er det alltid noe som foregår. Konstant svetting og være på steder uten rennende vann, åpen kloakk og en saltaktig sjøbris (med duften av røkt fisk) er del av å være i Bukom.

Jeg var overrasket over det utrolige naturlige lyset. Etter å ha sett på værmeldingen tidligere, visste jeg at vi skulle få en fin blanding av skyer og sol, men det ble bedre enn jeg kunne ha forestilt meg. Solen trengte gjennom skyer og tåke, og skapte et utrolig omkransende lys – diffust, men fremdeles retningsbestemt.

Noen av studioene hadde ikke tak, og en åpen himmel fylt med skyer var en imponerende bakgrunn. Men jeg tror den største faktoren for meg var folket. Det som startet som et sportsfotograferingsprosjekt, ble raskt langt bredere: en historie om fellesskap og mennesker. I motsetning til mitt typiske actionarbeid – hengende høyt oppe på en fjellvegg, fullstendig isolert fra omverden – møtte jeg utallige nye mennesker med ulike historier hver eneste dag. I løpet av disse to ukene ble jeg og min assistent Jakob invitert av boksere og trenere til å bli en del av deres verden, med en generøsitet som gjorde meg ydmyk.

SPM: Hvor mange boksere fokuserte du på?

Den opprinnelige planen var å fokusere på tre eller fire personer, men fra det øyeblikket vi ankom, visste vi at tallet ville øke. Jeg endte opp med å fotografere 40 idrettsutøvere og trenere.

Mens jeg var der, holdt to av områdets mest populære boksere – Bukom Banku (Braimah Kamoko) og Bastie Samir – på med forberedelser til kamp på Bukoms boksearena. Jeg ble kjent med begge. Bukom Banku er en stor personlighet i lokalsamfunnet, som en slags rockestjerne, mens Bastie Samir var mer som den fokuserte idrettstypen. En del av hans unike treningsregime med landslagstreneren, Ofori Asare, innebærer sparring med fire boksere samtidig – et bombardement av knyttnever.

Det bemerkelsesverdige var at hver idrettsutøver hadde en sirkel med tilhengere rundt seg, som sang og jublet for å motivere dem under treningen. Det var utrolig å se energien og støtten som mennesker gir.

SPM: Hvordan reagerte Bukom-bokserne på at du var der og tok bilder av dem?

Jeg prøver alltid å være respektfull når jeg møter en ny situasjon. Det var mange i Bukoms gater som ikke ville at vi skulle ta bilder av dem, eller som ba om penger for bildene. Jeg så på lokalbefolkningen for å forstå hvordan jeg skulle ta hensyn.

De fleste idrettsutøverne ønsker å bryte ut fra Ghana og komme seg ut i verden, så hvis jeg kunne gi dem synlighet, var det flott. Jeg startet med å bli kjent med lederne ved hvert treningssenter, slik at de kunne forklare idrettsutøverne sine hva min rolle og oppgave var. Jeg arbeidet også med støtte fra teamet fra Bukom Boxing News, fotografen deres Nii Nortei ledsaget oss, i tillegg til sportsskribenten Sammy Heywood Okine. Disse visste alt som var å vite om boksescenen. Vi følte oss alltid trygge i det som er et veldig røft område.

Det hjalp også at jeg hadde bokset selv, så jeg forsto sporten, samt språket og rytmen som følger med den. Dette hjalp meg med å komme med så nær handlingen som mulig uten å forstyrre idrettsutøverne (og uten å få en knyttneve i ansiktet selv!).

SPM: Bildene dine har et visst utseende – hadde du en bestemt kreativ tilnærming for å oppnå dette?

Dette er ikke første gang historien om Bukoms boksere har blitt fortalt, men jeg ønsket å vise bokserne på min måte, å løfte dem opp som helter – måten de blir sett på av lokalsamfunnet. Det er kanskje en mer kunstig tilnærming, men samtidig blir de resulterende bildene en romantisk og følelsesmessig visning av idrettsutøvere som jeg føler er veldig ekte.

Det er ingen forskjell mellom måten jeg fotograferte disse boksene på, og de andre proffe idrettsutøverne eller verdensmesterne jeg har vært heldig nok til å fotografere tidligere i karrieren min. Jeg brukte ofte en blits i en softbox for belysning, båret av assistenten min, slik at vi kunne bevege oss med idrettsutøverne uten å forstyrre dem mens de trente. Dette hjalp meg med å komme tett på den ekte handlingen samtidig som vi styrte lyset. På denne måten kan den som ser bildet, føle hvert slag og se hver eneste svettedråpe som slynges fra kroppene deres når slaget treffer – det er dette som actionfotografering handler om.

SPM: Hvordan forberedte du deg til et prosjekt som dette?

Jeg hadde en vag idé om hvor jeg ønsket å gå i Bukom, men fordi tidsplanen for prosjektet var ganske kort – bare 13 dager på bakken – var planlegging og førproduksjon avgjørende.

Jeg hadde en tre til fire måneders undersøkelsesperiode, og det var i løpet av denne tiden at jeg kom i kontakt med et lokalt mediefirma i hjertet av boksingscenen – Bukom Boxing News – så vel som den lokale sportsskribenten Sammy Heywood Okine. De var begge en stor støtte i å introdusere meg til lokalsamfunnet, og pekte ut hvilke treningsstudioer og boksere som kunne være interessante å fotografere.

Jeg arbeidet med en «fixer» fra Accra, som håndterte pressetillatelsene jeg trengte for å fotografere, og tok seg av tollen for de store mengdene utstyr vi brakte med oss for fotograferingen.

Med dette nivået av forberedelser kunne jeg og teamet mitt virkelig sette i gang umiddelbart og maksimere tiden vår i Accra.

SPM: Hvilke utfordringer møtte du?

Vi hadde knapt med tid, så organiseringen av denne begrensede tidsperioden med de mange menneskene jeg håpet å fotografere og intervjue, var en kamp, spesielt siden jeg produserte en film i tillegg til å ta stillbilder. Men jeg lærte raskt at på et sted som Accra, må du bare ri bølgen. Ha et mål i tankene, men la hendelser utfolde seg naturlig, slik som å seile faktisk. Så lenge du er klar og venter med kameraet ditt for å fange de magiske øyeblikkene som oppstår, er det dette som teller.

En annen utfordring (slik det ofte er) var å avgjøre når vi skulle ta stillbilder, og når vi skulle filme. Fordi bildene var hovedfokuset, kom dette vanligvis først, men med et emne som er fullpakket med så mye handling og på et sted med så mye karakter, ville jeg alltid gjøre begge deler! Heldigvis hadde jeg med Jakob Schweighofer som assistent og andrefotograf, noe som gjorde at vi kunne samarbeide for å oppnå begge deler.

SPM: Hva har vært ditt favorittøyeblikk under fotografering av Nikon-spesialprosjektet?

Jeg møtte så mange flotte mennesker med interessante historier, så det er vanskelig å velge ett øyeblikk. Men på vei til flyplassen på den aller siste dagen bestemte vi oss for å stoppe en gang til på bokseklubben Charles Quartey Boxing Foundation, et studio uten tak som, i tillegg til å være et treningsrom, også er hjemmet til flere barn i området.

Selv om dette var en av de røffeste gymsalene vi besøkte, var det en av de mest gjestfrie. Hovedtreneren Charles Quartey er et av de meste inspirerende menneskene jeg noen gang har møtt. Den tidligere bokseren la mye av det han tjente i løpet av kampkarrieren, ned i treningsstudioet, og han jobber nå ved siden av for å hjelpe til med å støtte treningsstudioet og gi mat og skolegang til barna han har tatt inn. Da vi ankom denne siste dagen på turen, fant vi ham i midten av treningsstudioet med bokserne sine – fra små barn til nåværende mestere – løpende i en sirkel rundt ham. Han presset dem hardt, men samtidig hadde han et massivt smil. Du kunne se og føle hvor stolt han var av bokserne sine.

Da solen gikk ned over det takløse studioet, fanget jeg dette magiske øyeblikket – smilet hans omgitt av unge boksetalenter.

SPM: Hvilke faktorer påvirket ditt valg av utstyr, og hvordan hjalp det deg på reisen din?

Dette var første gang jeg brukte D850 for et prosjekt som dette. Den kommersielle siden av arbeidet mitt og øyet for detaljer betyr at jeg alltid er ute etter høyere oppløsning og bildekvalitet. D850 traff den riktige balansen mellom oppløsning, dynamisk område, brukervennlighet, hastighet og mobilitet, alt i ett og samme kamerahus. Det var veldig egnet min fotograferingsstil, å levere den høye kvaliteten fra et røft og hektisk opptaksmiljø.

Jeg verdsatte også brukervennligheten i å bytte mellom stillbilder og video. Vi gjorde mye filmarbeid i løpet av de to ukene, så muligheten til å kunne hoppe til video med en klar separasjon av innstillinger ble superpraktisk. Som du kan forestille deg, var saktefilminnstillingen på 120 b/s fantastisk for å fange opp noen av disse harde slagene!

Når det kom til objektiv, brukte jeg objektiver med fast brennvidde for mye av prosjektet. Et av mine favorittobjektiver, AF-S NIKKOR 24mm f/1.4G ED, var flott for å komme nær innpå og få et bredt bilde av handlingen, for å vise besluttsomheten i øynene på disse idrettsutøverne samtidig som hver eneste detalj ble fanget opp.

AF-S NIKKOR 105mm f/1.4E ED er en av mine nye favoritter – kvaliteten er uovertruffen, og da jeg tok noen nærbildeportretter, hadde det en utrolig bokeh. Jeg brukte det mye for filming av intervjuene. Mitt mest brukte objektiv var AF-S NIKKOR 24-70mm f/2.8G ED. Det er lyssterkt, fleksibelt og lar meg ta bilder i et raskt tempo – det skuffer meg aldri.

SPM: Hvilket budskap ønsker du å formidle med dette prosjektet?

Jeg dro til Ghana med planer om en sportshistorie med fokus på action, men kom tilbake med noe mye dypere – en historie om et boksesamfunn som har produsert, og vil fortsette å produsere, noen av de beste idrettsutøverne som finnes. Jeg håper bare at dette prosjektet bidrar til å gi noe tilbake til området og lokalsamfunnene der. De ønsket meg velkommen inn i deres verden og lot meg se arbeidet de gjør, fra et helt unikt perspektiv. Jeg håper de resulterende bildene bidrar til å gi synligheten som disse utrolige idrettsutøverne fortjener.

SPM: Hvilke råd vil du gi fotografer som ønsker å gjøre et lignende prosjekt?

Jeg elsker arbeidet mitt som er fylt med action og eventyr, men det å ta seg tid til å utforske et personlig prosjekt som tar deg tilbake til røttene dine, er viktig. Boksing og kampsport var en svært stor del av min oppdragelse, men det var også noe jeg måtte sette i bakgrunnen i lang tid. Det var svært spesielt å fotografere et lokalsamfunn som defineres av sin lidenskap for boksing. Det utfordret meg på måter jeg ikke kunne ha forestilt meg, og som på mange måter minte meg om hvorfor jeg liker å være en fotograf!

For dem som ønsker å foreta et lignende prosjekt – husk at personlig arbeid er like, hvis ikke mer, viktig enn kommersielt arbeid. Du må ta deg tid til å gjøre ting som kommer fra deg og komme tilbake med bilder som virkelig taler til deg, og som forhåpentligvis vil bli en verdifull del av porteføljen din.

SPM: Hva betyr det for deg å være en av Nikons Europa-ambassadører og kunne jobbe med et prosjekt som dette?

Jeg er svært takknemlig overfor Nikon – for å få sjansen til å utføre et personlig prosjekt med støtte som dette er fantastisk. Jeg tror det gir et bilde på Nikons verdier at de støtter fotografer på denne måten. Jeg krever kvalitet og holdbarhet, og Nikons digitale kameraer og objektiver har definert karrieren min. Jeg kunne ikke ha gjort dette prosjektet uten dem.